Dell-dommen

En kommisjonær selger varer for en annens regning, men i eget navn. Varene eies av hovedmannen og kommisjonæren har ”bare” krav på sin provisjon.
Skattemyndighetene hevdet at virksomheten Dell AS drev som kommisjonær for Dell Products i Irland, medførte at Dell Products fikk fast driftssted i Norge. Da ville også Dell Products bli skattepliktig i Norge for inntekten av salgene her, ikke bare kommisjonæren Dell AS som holdt til i Norge.

Om et Irsk selskap har fast driftssted i Norge er regulert i skatteavtalen mellom Irland og Norge. Avtalen er på dette punktet lik OECD’s modell for skatteavtaler. Det avgjørende etter skatteavtalen er om en person (kommisjonæren i vår sak) har fullmakt til å slutte kontrakter i Norge på vegne av foretaket (Dell Irland).

Etter kommisjonsavtalen ble Dell Products ikke bundet av avtalene Dell AS gjorde med kundene. Dette følger systematikken i kommisjonsloven. Men skattemyndighetene hevdet at avtalene med kundene de facto bandt Dell.
Høyesterett kom til at etter skatteavtalen måtte Dell Products være rettslig bundet av kontraktene for å bli skattepliktige i Norge. Høyesterett mente dette fulgte av ordlyden. Men både OECD’s kommentarer til mønsteravtalen, Zimmer-dommen fra Frankrike og andre internasjonale rettskilder var relevante tolkningsmomenter i saken.

Etter vårt syn er dommen i samsvar med den praksis private og norske skattemyndigheter har lagt til grunn i en mannsalder. Den stemmer også godt med det som skattemyndighetene ellers i Europa legger til grunn. Resultatet er derfor ikke overraskende. Men vi ser at norske skattemyndigheter ofte er ganske aggressive mht å gå grensene i forhold til norsk skatteplikt.