|
REGNSKAP
Aksjer og andeler i andre selskaper splittes på kortsiktige og langsiktige investeringer. Anleggsmidler er eiendeler bestemt til varig eie eller bruk, og det er hensikten med investeringen som er avgjørende for om en investering skal klassifiseres som kortsiktig eller langsiktig. Normalt vil investeringer i datterselskaper, tilknyttede selskaper og felleskontrollerte virksomheter være langsiktige investeringer, mens for eksempel børsnoterte aksjer normalt blir å anse som omløpsmidler.
ANLEGGSMIDLER
Aksjer og andeler som klassifiseres som anleggsmidler, deles inn i følgende:
1. Investeringer i datterselskap
2. Investeringer i annet foretak i samme konsern
3. Investeringer i tilknyttet selskap
4. Investeringer i andre aksjer og andeler
Regnskapsmessig behandling av de ulike investeringene:
|
|
Selskapsregnskapet |
Konsernregnskapet |
|
Datterselskap |
Egenkapitalmetoden/
Kostmetoden |
Full konsolidering |
|
Tilknyttet selskap |
Egenkapitalmetoden/
Kostmetoden |
Egenkapitalmetoden |
|
Felleskontrollert
virksomhet |
Egenkapitalmetoden/
Bruttometoden/
Kostmetoden |
Egenkapitalmetoden/
Bruttometoden |
|
Andre investeringer |
Kostmetoden |
Kostmetoden |
Kostmetoden
Kostmetoden kan brukes for alle investeringer i selskapsregnskapet. Investeringen balanseføres til kostpris, og evt. konsernbidrag (netto etter skatt) fra morselskap til datterselskap øker kostprisen på aksjene i datterselskapet. Laveste verdis prinsipp gjelder, slik at det hvert år må foretas en nedskrivningsvurdering.
Børsnoterte anleggsaksjer skal imidlertid alltid regnskapsføres til balansedagens kurs dersom denne er lavere enn kostpris.
Egenkapitalmetoden
Egenkapitalmetoden innebærer at eierselskapet skal balanseføre sin andel av egenkapitalen i det andre selskapet i sitt regnskap, inkludert evt. gjenværende mer- eller mindreverdier hvis de har kjøpt aksjene i annenhåndsmarkedet. Ved kjøpet balanseføres investeringen til kostpris. Senere må eieren innarbeide sin andel av resultatet i det andre selskapet i sitt regnskap, og regulere balanseverdien med tilsvarende beløp. Resultatandelen presenteres på én linje i resultatregnskapet og investeringen som ett nettobeløp i balansen.
Bruttometoden
Bruttometoden anbefales for investeringer i felleskontrollert virksomhet hvis den gir bedre informasjon enn egenkapitalmetoden. Forskjellen mellom bruttometoden og egenkapitalmetoden er presentasjonen. Etter bruttometoden skal eieren ta med sin andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld sammen med sine egne tilsvarende poster. Alternativt kan disse tas med som egne linjer for hver hovedgruppe i eierselskapets regnskap.
Notekrav:
- Opplysninger om foretaksnavn, forretningskontor, eierandel og stemmeandel for DS, TS og FKV.
- Opplysninger om egenkapitalen og resultatet i datterselskap og tilknyttet selskap (unntak: hvis datterselskapet er konsolidert eller regnskapsført etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet, eller tilknyttet selskap er regnskapsført etter egenkapitalmetoden).
- Konsoliderte datterselskap skal i sitt selskapsregnskap opplyse om morselskapets navn og forretningskonto, og hvor konsernregnskap kan utleveres.
- Opplysninger om unnlatt konsolidering. Dette skal også begrunnes.
- For investeringer regnskapsført etter egenkapitalmetoden, skal det opplyses om anskaffelseskost, balanseført egenkapital på anskaffelsestidspunktet, inngående balanse, inntektsført resultat, andre endringer og utgående balanse. Det skal opplyses om merverdier og goodwill, samt tilhørende avskrivninger.
OMLØPSMIDLER
Aksjer og andeler som klassifiseres som omløpsmidler, deles inn i følgende:
1. Aksjer og andeler i samme konsern
2. Markedsbaserte aksjer
3. Markedsbaserte obligasjoner
4. Andre markedsbaserte finansielle instrumenter
5. Andre finansielle instrumenter
Omløpsmidler vurderes til laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi. Anskaffelseskost vil normalt være kjøpsprisen med tillegg av kjøpsutgifter, mens virkelig verdi er salgsverdi fratrukket evt. salgskostnader. For børsnoterte omløpsaksjer settes virkelig verdi til balansedagens børskurs. For investeringer der det ikke foreligger kjent omsetningsverdi, må virkelig verdi estimeres. Hvis virkelig verdi er lavere enn bokført verdi, foreligger en ubetinget plikt til å foreta nedskrivning til virkelig verdi.
Eiendeler skal tilordnes anskaffelseskost spesifikt, slik at det blir mulig å holde rede på de enkelte investeringen. Ulik tilordning av anskaffelseskost innebærer ulik gevinst/tap for de enkelte aksjene i en beholdning.
For store/øvrige foretak gjelder at ombyttbare finansielle eiendeler tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost. Med ombyttbare finansielle eiendeler forstås finansielle eiendeler med identiske økonomiske karakteristika. Dette er eksempelvis aksjer i samme aksjeklasse i et foretak.
Aksjer og andre finansielle instrumenter samt varederivater, skal vurderes til virkelig verdi (markedsverdiprinsippet) dersom de:
- omsettes på børs eller i annet regulert marked,
- inngår i en handelsportefølje med sikte på videresalg (kjøpes og selges løpende), og
- har god eierspredning og likviditet.
Virkelig verdi er markedsverdien på balansedagen (børskurs eller tilsvarende observerbar størrelse). Det er hensikten med investeringen som skal avgjøre klassifisering i og utenfor handelsportefølje. Dersom hensikten er forretningsmessig kjøp og salg inngår investeringen i en handelsportefølje. Små foretak kan uansett velge å vurdere også markedsbaserte finansielle omløpsmidler til laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi.
Notekrav:
- Aksjer og andeler i selskaper hvor den regnskapspliktiges eierandel er over 10 % eller investeringen utgjør mer enn 50 % av den regnskapspliktiges egenkapital, skal spesifiseres etter selskap. Det skal opplyses om balanseført verdi, evt. markedsverdi og eierandel i hvert selskap. |